– Man kan alltids forme en verden for barna, altså for framtiden, uten å lytte til barna og uten å gå i dialog med dem. Historien har vist at det er fullt mulig. Men kostnadene kan bli betydelige, sier Erik Sigsgaard. Hans nye bok har tittelen Respekt for barns og unges NEI.

Av John Roald Pettersen

De aller fleste av oss vil se det som ubetinget positivt dersom en person sier nei til å være med på mobbing på arbeidsplassen, har styrke til å avvise seksuell trakassering, tør å si nei der de fleste sier ja. Derfor skulle man tro at vi voksne i oppdragelse og utdanning gjør det vi kan for å støtte barn i å si nei.

– Men tvert i mot krever vi vanligvis at barn skal si ja til voksenverdenens premisser og krav. Og hvis de sier nei, risikerer de eksklusjon eller sanksjoner , eller blir betegnet som "utfordrende", sier Erik Sigsgaard.

Det er et misforhold mellom det voksenverdenen gjør med barn i dag, og det vi ønsker av dem når de vokser opp. Dette er temaet for Eriks Sigsgaards nye bok Respekt for barns og unges NEI. I boka viser Sigsgaard at han fortsatt tar barnas parti, slik vi kjenner ham fra bøkene Kjeft og Kjeft mindre. Den danske pedagogen, forskeren og forfatteren står fortsatt på barrikadene i det som har blitt kalt "kampen om barndommen". Gjennom en skarp institusjonskritikk utfordrer han mange måter å tenke på om barns nei som trolig ofte blir tatt for gitt.

Krenkelser
– Hva er det barn sier nei til? De sier nei når de plutselig blir avbrutt i sin intense lek eller opptatthet. De sier nei når de voksne kjefter, bebreider eller krever. De sier nei når de blir satt til noe de ikke vil eller tør. Alle disse kravene fra oss voksne er krenkelser av barnets og den unges vilje, integritet og selvbestemmelse, sier Sigsgaard.
– Men kanskje er det et "nei" som stikker enda dypere? Sier noen barn også nei til den barndommen de blir tilbudt?

Det handler om ikke mindre enn et bærekraftig samfunn, mener Sigsgaard. For det er viktig for et samfunn og et fellesskap å kunne si nei, hvis ikke har det ingen suverenitet. Det er viktig for et menneske å kunne si nei, hvis ikke har det ingen integritet. Og det er viktig for et barn i dets avhengighet at barnets nei blir sett, hørt og forstått.

– Hvis barnets nei blir hørt, og de voksnes nei respektert, vil samfunnet bestå av myndige mennesker med mot til å si nei og styrke til å si ja, sier Sigsgaard.
Bak lukkede dører
Sigsgaard er kritisk til flere av utviklingstrekkene ved det moderne samfunnet. For selv om barn på mange områder har fått langt bedre vilkår enn de hadde i tidligere tider, er det bekymringsverdig at livet har gått innendørs og lukket døren bak seg, sier han.
– Å ferdes fritt omkring uten å bli overvåket, å se på det de voksne gjør, å hjelpe til og å gjøre egne erfaringer – mon tro om man kan ta fra barna alt dette uten at de reagerer, kjemper imot og sier nei? Det er utenkelig. Ethvert sunt og friskt menneske, ung som gammel, vil kjempe imot hvis det blir fratatt sin frihet. Det enkleste svaret er altså: Barn protesterer fordi de har mistet hverdagslivet og muligheten til å ferdes fritt.
Men dette svaret og denne forståelsen eksisterer ikke i den offentlige debatten eller den pedagogiske diskusjonen, mener Sigsgaard. Hvis et barn stritter imot, sier nei, slår fra seg eller slenger skjellsord mot læreren eller pedagogen, sier man ikke: «Det er ikke så rart. Han eller hun har jo blitt plassert her uten å ønske det, kan ikke bevege seg fritt omkring og kan ikke hjelpe til i arbeidet eller leke fritt.» I stedet blir det kritiske søkelyset rettet mot barnet: «Han utfordrer grensene», «hun vil aldri være med», «han slår».

– Man forsøker å oppdra disse ondene vekk, med formaninger, restriksjoner, «konsekvenser», «time-out», kjeft og bebreidelser. Og foreldrene forventes å «støtte opp» om institusjonens pedagogikk.

Barns historier
I boka kommer barna til orde. Sigsgaard har samlet historier gjennom drøyt 20 år i forbindelse med forskningsprosjekter  om institusjonalisering, om menneskesyn og om barn-voksen-relasjoner. Mange av historien har han samlet gjennom arbeidet med denne siste boken, og de er alle egnet til å skape refleksjoner rundt det samfunnet vil tilbyr barn i dag.

– Man kan alltids forme en verden for barna, altså for framtiden, uten å lytte til barna og uten å gå i dialog med dem. Historien har vist at det er fullt mulig. Men kostnadene kan bli betydelige. Dagens barn står overfor store utfordringer, tenk bare på de klimaendringene som er på gang. Men da duger ikke lydighetskulturen og dens oppdragelse, med grenser, kjeft, konsekvenser og «ja-hat», lenger. Morgendagens barn har ikke behov for en ødelagt vilje og amputerte følelser. Tvert imot har de behov for å vite og føle hva de vil og ikke vil, og de trenger mot og styrke til både å bryte ned og bygge opp, sier Erik Sigsgaard.